blogg.no » sukkerkyss

Enten så går det bra, eller så går det over

Jeg har jobbet mye siden jeg flyttet hit. Jeg har vært den som kommer først og går sist. Den som har alt forbredt, den som alltid har kontroll. Alle her tror at jeg er wonderwoman som aldri blir trett og lei, som alltid smiler og alltid, alltid stiller opp. 

Jeg har aldri vasket så mye som etter at jeg flyttet hit. Aldri har en leilighet jeg har bodd i vært mer plettfri, matchende. Alt, og da mener jeg ALT, har sin faste plass. Fra pastaesker til kleskapet. Jeg har sikkert alltid vært litt ryddefrik, men dette året har jeg virkelig overgått meg selv.

Så, for alle rundt meg har jeg sett ut som frøken perfekt. Inni meg har jeg vart frøken hartbroken. All kontroll, all struktur, alle smil og all energi har bare vært der for å skjule det som var der inne hele tiden. Et fullstendig knust hjertet, helt ute av stand til å ta vare på noe som helst, hverken meg selv, jobb eller leilighet. 

Men hva har jeg gjort? Alt hjertet mitt ikke orket. Jeg orket ikke jobbe med kjærlighetssorgen, så jeg jobbet døgnet rundt på jobben istendenfor. Jeg orket ikke føle på alt som lå der, fullstendig ødelagt inni meg, så jeg bare smilte og smilte og gav alt for at alle rundt meg skulle trives. Jeg orket ikke prøve å rydde opp i hodet mitt, så jeg har vasket og ryddet og støvsugd hjemme. 

Hvorfor jeg har gjort dette? Jeg har, de siste 11 månedene, tvunget meg til å være den jeg var før den grusomme kvelden på kjøkkenet hans. Hver morgen har jeg tvunget meg til å gjøre alt jeg egenltig ikke orker, gjøre alt jeg vanligvis ville gjort. Noe overdrevent kanskje, men det var faktisk den eneste måten jeg klarte å takle dette på. Eller ikke takle det på, alt ettersom. 

Alle tanker, alle følelser, all tvil og fortvilelese har kommet til utrykk her. Den eneste stedet jeg tillot meg å føle noe som helst. Og når jeg hadde grått ut hjertet mitt både en og to ganger, tørket jeg tårene og gikk ut å møtte verden der ute med et smil. 

Det eneste som har holdt meg i gang disse nesten 11 månedene er noe min aller beste venninne alltid sier; Enten så går det bra, eller så går det over. Jeg har brukt veldig mange måneder på å håpe på at det skulle gå bra. "Gå bra" som i at jeg skulle våkne fra dette marerittet og se på ham og tenke for meg selv at den drømmen var det værste i verden. Men hver dag har jeg våknet uten ham og til sannheten om at vi ikke er mer. Men jeg tror virkelig på det hun alltid sier. Jeg har levd litt på det, hele tiden. Og nå begynner det å gå over. Og bli bra. 

Gå over kommer dette til å gjøre, helt sikkert! Men helt bra vet jeg ennå ikke om det blir. Og julen i år... Julen i år kommer til å ha en stol mindre rundt bordet, litt bedre plass i soffaen og et navn mindre på nyttårsinviten. Jeg vet det, jeg vet det. Men vondt gjør det uansett. Vi delte alt. Det høres på kanten til litt sykt ut, men vi gjorde det. Som om den ene alltid viste hva den andre ville. Vi var det paret som alltid kom sammen til en fest og sjanglet oss hjem sammen. Men som nesten ikke var sammen på festene. Bare så på hvernadre nå og da. Og smilte, som bare vi kunne. Det tilsier jo nå da at alt jeg skal igjennom må jeg venne meg til å gjøre uten ham. Og tro det eller ei, men det blir en konstant påminnelse på at vi ikke er oss mer. Det er det som gjør allermest vondt. Det er da det knyter seg i magen og tårene truer med å velte opp i øynene. Alle de gangene jeg tar meg i å søke etter blikket hans. Og ikke ha noe blikk som  møter mitt. 


Veldig godt

Han med de grønne øynene er hjemme igjen. "Skal vi møtes? Eller prater vi fortsatt ikke sammen?". Ikke akkurat drømmemeldingen å våkne opp til... Før han dro sa jeg til ham at jeg ikke klarer dette mer. At alt er feil og at han ikke kan gjøre ting rett. Og det var da han fortalte at han skulle dra. Der og da følte jeg ingenting. Litt lettet bare, tror jeg. Vi, eller, mest meg tror jeg, ble enige om å bare kutte all kontakt til han kom hjem. Det har sikkert vært leit for ham, men jeg har bare nytt det.  Men da jeg våknet i morges til den meldingen var det akkurat som om vi fikk en ny start på en måte. Jeg spratt opp av sengen, kastet meg i dusjen og prøvde å gå igjennom kleskapet mitt i hodet for å se best ut, uten å vise at jeg har lagt så mye som en tanke bak det. 

Idet jeg har fått kaffen min som vanlig og småløper mot jobben sender jeg ham en melding. Og smiler. Også smiler jeg ennå mer når han svarer rett etterpå. Sier akkurat det jeg vil høre. Små sommerfugler flakser i magen, det føles slettes ikke så galt mer. 

Jeg tvinger meg til å gå rolig de siste meterne mot joben selvom jeg vet at jeg er litt sen. (klarte ikke å bestemme meg for hvilke sko jeg skulle ha på meg... disse jente-problemene...) Jeg prøver å puste rolig, men hjeret mitt dundrer på undersiden av skjorten og et lite sekund angrer jeg på at jeg tok en lysblå og ikke en hvit. Jaja, jeg kan faktisk ikke gjøre noe med det det. Som om det har noe å si hvilken farge skjorten min har uansett... Han står på trappen utenfor. Jeg ser ham med en gang. Og nå banker hjertet mitt ennå mer, jeg smiler og småler om hverandre. Han ser meg også og kommer gående mot meg, med armene åpne. Han klemmr meg, lenge og hardt. Og jeg klemmer tilbake. "Som jeg har savnet deg" sier han. Jeg bare smiler og smiler. 

Joda, det er godt å ha ham hjemme igjen. Veldig godt. Selvom jeg ikke trodde det før han kom.

Sånn det er

"Han har ringt det igjen" sier sentralbordamen i det jeg kommer inn døren på jobben og drar med meg  isvinden utenfra. Hun ser på meg, spørrende, med lappen med navnet hans i hånden. "Kaste den?" spør hun. Jeg ser på lappen hun rekker mot meg, trekker på skuldrene og går inn på mitt kontor og lukker døren.

Så svarer jeg på mailene som ahr hopet seg opp. Mail for mail, systematisk, sånn som jeg liker det. Jeg henter en kopp te, setter meg og svarer på flere mailer. Alle skal ha julfester og jeg legger en skikkelig plan for hvordan jeg kan rekke så mye som mulig. Så titter jeg litt på klær på nettet, jeg må jo ha noe å ha på meg. Og sånn går dagen. Jeg svarer på mailer, sitter i telefonen. Klokken fem reiser jeg meg, pakker meg inn med boblejakke og sjerf og stor lue og haster ut til isvinden igjen.

Jeg vet at de har lagt ut bilder av høstballet. Jeg vet at det er et bilde av dem der, minst. Jeg stålsetter meg, puster tungt. Så begynner jeg å bla igjennom alle bildene. Og der er det. De to, hun som lener seg mot ham. Jeg tvinger meg selv til å se ordentlig på det. Øynene mine glir ned til hennede hans. Han holder ikke på henne.

Jeg ser og ser på det bildet til jeg endelig roer plulsen min. Jeg må bare venne meg til dette. For det er sånn det er.

Jeg må klare meg uten ham

Og London og jobb hjelper faktisk, litt. Jeg tenker i allefall på noe annet enn bare ham. Dagene går og pluselig står jeg på flyplassen og skal hjem igjen. Bagen min er litt tyngre, lommeboken litt tommere. Og jeg... Jeg er helt tom.

På flyet på vei hjem sovner jeg og drømmer om ham og meg. Om høstballet. Vi går der, sammen, men plutselig kommer hun og drar ham med seg. Også begynner det å regne og jeg går alene over broen vi må gå over for å komme til ham og jeg går forbi huset der hun bor og ser at det lyser der inne. Så går jeg hjem til ham, låser meg inn og sover der alene. Jeg skvetter til så høyt at mannen ved siden av meg ser rart på meg, nesten brydd, før han gjemmer seg bak avisen sin igjen. Når skal dette slutte å gjøre vondt tenker jeg, mens jeg stirrer tomt ut i luften ut av vinduet.

Det regner når jeg endelig lander hjemme. Jeg henter baggasjen min, går til bilen, kjører hjem. Inne er det kaldt, jeg setter på varmen, huter litt, før jeg setter over tevannet og tuller meg inn i et pledd. Men jeg orker ikke sitte stille. Alt inni meg raser rundt, og jeg tar fatt på å vaske kjøkkenet. Setter på høy musikk og tven og vasker og vasker til jeg er igjennom badet, stuen, kjøkkenet og soverommet. Jeg skifter sengetøy, setter på en maskin med tøy, tørker støv i vinduskarmen. Jeg bare utsetter det som jeg vet kommer så fort jeg setter meg ned. Så er det ikke mer å gjøre, leiligheten er strøken og jeg synker ned på puffen forran stuebordet. Der bare sitter jeg, med hendene hengende langs siden og tårene bare renner og renner. Jeg savner ham så fælt, det er så tomt uten ham, det er så feil uten ham. Alt er gærent uten ham. Alt, alt, alt.

"Gi deg" skrev han. "Jeg har gitt meg, gi deg du også så vi får dette til å fungere. Jeg er ingenting uten deg".

Jeg klarer ikke gi meg, jeg orker ikke miste ham en gang til. Han gir seg ja, ikke fordi han egenltig vil gi seg på det han må, men fordi han skjønner at for første gang gir ikke jeg meg. Alt tilsier nå at jeg skal ringe ham, gråtkvalt og lykkelig og be ham komme hit. Så skal han dumpe henne, pakke bagen sin og flytte hit. Og det ville blitt omfavnelser og kyss og kjærlighet. Og når vi hadde sittet i sofaen min når den værste gledesrusen hadde gitt seg skulle vi sett på hverandre og sagt; Vi klarte det. Klart det. Vi to sammen klarer alt. Så skulle han sett på meg som bare han kan og jeg skulle smilt og han skulle trukket meg tett inntil seg. Og sånn kunne det sikkert blitt. Faktisk tror jeg at det er akkurat sånn det hadde blitt. Men det er en del jeg unnlater her. Det er den klumpen i magen min som ville vært der, hele tiden, som en murrede, gnagende redsel for at han kun gjør dette for meg og oss. Ikke for ham selv. Og gjør han ikke dette for ham selv også, så kommer han før eller senere til å ville hjem. Og hjem for ham er ikke hjem for meg, og det kan heller aldri bli det. Ikke nå lengre, selvom jeg en stund trodde det.

Hva gjør man når alt man vil ha, ikke er nok for en? Når alt man vil ha ikke kan gjøre en lykkelig?

Da sitter jeg og gråter, alene. Gråter og gråter og leter etter svar som ikke finnes. Ungår sannheten som akkurat nå lyser så grusomt i mot meg. Jeg må klare meg uten ham. Jeg kan ikke bli lykkelig med ham. Selvom det er det eneste jeg vil i hele verden.

Rømmer bort litt

Jeg tok mot til meg, jeg ringte ham. Hendene mine var iskade og klamme, alt rundt meg var som en grøtet tåke. Jeg hørte hjertet mitt dundre i ørene for så å kjenne alt forsvinne. Hun tok telefonen. HUN! Jeg la på, lynraskt, men ikke fort nok til å ungå å høre stemmen hennes. Den skjærer gjennom alt, så lys, så blid, så.... lykkelig. Det er den værste stemmen i hele verden tror jeg.. fordi den tilhører henne. Hun som er med ham. Mobilen min ringte like etter. Jeg kastet den så hardt i veggen at den delte seg.

Så, hva gjør jeg? Jeg satt der, så på bitene av mobilen som lå strødd utover soverommet. Jeg tror jeg vet akkurat hvordan det kjennes ut. Å bli kastet i veggen så hardt at man knuser. Jeg kan ikke fortsette sånn. Jeg aner ikke hvem jeg er lengre. Når jeg ser meg selv i speilet ser jeg en bunnulykkelig jente som gråter inni seg over noe hun ikke engang kjemper ordentlig for. Hvem i helvettet er det?

Og da, akkurat da, skjønner jeg hvorfor jobben min er den beste jobben i hele verden. Jeg finner frem min andre mobil og etter 5min har jeg både et hotellrom å bo på hos og flybiletter. Jeg gjør det jeg er best på om dagen. Jeg rømmer bort litt.

London tar i mot meg med åpne armer, som alltid. Masse jobb, middager, shopping, turer i parken med kollegaens lille hund. Og endelig lever jeg litt. Her kjenner jeg igjen meg selv. 

Jeg vet ikke om han har ringt opp igjen. Jeg vet ikke hva han tenker om han får beskjed om at abonenten har slått av mobilen eller befinner seg i et området uten dekning.Men jeg vet at jeg ikke hadde klart å ta telefonen. Jeg orker ikke, vil ikke, klarer ikke. For jeg orker ikke høre ham si noe om henne. Jeg samlet alt jeg noen gang har hatt av mot og kastet vekk all stolthet som finnes da jeg tok opp telefonen og ringte ham. For å fortelle ham at alt er feil uten ham. At vi MÅ gjøre noe, snakke sammen, hva som helst. For jeg er helt ødelagt uten ham. Og så tok HUN den. Det orker jeg ikke en gang til... Og hvorfor jeg ikke orker det?

Fordi jeg ikke klarer å slippe tanken på at de to akkurat nå deler noe vi to planla. Jeg vet akkurat hvor de er, de er på samme sted som vi har vært så mange ganger før. Og den tanken klarer jeg ikke rømme fra. Den tanken vil jeg heller ikke, på noen som helst måte, få bekreftet. Selvom jeg egentlig vet det. Så alt for godt også.

Kaster jeg inn håndkle nå?

Han er på en tur med henne som var booket til ham og meg. Og det er det siste som var planlagt fra vår side. Det er det siste som jeg har strøket ut av boken min om ham og meg. Og når dette uendelige året endelig er omme skal jeg kaste innholdet av dayplannern min, og kanskje fylles den aldri mer med ham og meg og våre ting. Det gjør så vondt. Så vondt.

Ute regner det, jeg sitter i sofaen min og hører på alle sangene han sang for meg. Alle "våre sanger". Det har snart gått et år siden kvelden på kjøkkenet hans og jeg gråter fortsatt. Jeg er så tom inni meg uten ham at jeg ikke vet hverken opp eller ned. Alt er mindre bra uten ham. Kaster jeg inn håndkle nå? Jeg ser på telefonen, som jeg har gjort i hele dag. Og lengter etter å ringe ham, høre stemmen hans si navnet mitt. Men det er ikke min kjæres stemme jeg kommer til å høre. Det ham jeg ikke kjenner lengre. Likevel vil jeg bare ringe ham, bare høre ham si noe, hva som helst. Men hva hjelper det da?

Kaster jeg inn håndkle nå? Skal jeg inrømme for ham at jeg ikke har det bra uten ham? For det kjennes sånn ut. Det kjennes ut som at jeg ikke orker mer. Jeg vil ikke være uten ham. Og mulig jeg begynner å bli skikkelig sprø nå, men det kjennes ut som det gjorde før mellom oss. Når jeg bare viste at han ikke hadde det bra han heller. Men han har det bra, klart han har. Det er bare meg som friker ut og innbiller meg ting. Men likevel kjennes det ut som... Nei, nok. Nok nå.

Hva skal jeg si da? At jeg ikke vil være uten deg? At alt føles så meningsløst når vi ikke er sammen, at jeg går på autopilot og ikke klarer å være lykkelig uten deg? At alt minner meg om deg og at jeg vil ikke lage nye minner uten deg?

Men hva hjelper det om han får bekreftet det? Ingenting. Ingen verdens ting.


Bare han hadde

Når den første sneen faller i år, faller den på meg alene. Jeg kommer til å gå fra jobben, i sneen, og hjem til min lune leilighet. Uten ham i... uten å kunne ringe ham, fortelle at det snør og høre lattern i stemmen hans over at jeg kan være så entusiastisk over noe jeg hater bare noen dager senere. Han visste alt om meg. Alt. Men nå... nå vet han ingenting lengre. Og det slår meg igjen og igjen at jeg ikke vet noe om ham lengre heller. Jeg vet hva jeg husker, men aner jo ikke om det stemmer lengre. Det er lørdag og jeg aner ikke hva han skal i kveld. Men jeg tenker at han sikkert skal til broren sin og kjærsten til broren. Sånn som vi pleide å gjøre hver lørdag. Drar han dit med henne isteden nå? Sitter hun der, i armkroken hans, og drikker av vinglasset hans? Ler hun mot ham som jeg gjorde? Finner hun smilet i øynene hans som har smeltet meg gang på gang? Det smilet jeg trodde skulle være mitt for alltid...

Jeg får det i allefall ikke bedre av å sitte å tenke sånn. Og det gjør jeg egentlig ikke heller. Ikke som jeg tror i allefall. Men så gjør jeg nok akkurat det likevel... Og jeg tror jeg gjør det nesten hele tiden. At jeg jämnförar alle situasjoner jeg er i nå med lignende situasjoner med ham... Som om hodet mitt lager et separat liv der den såre følelsen over å være uten ham ikke er der. Så må jeg liksom minne meg selv på at det desverre er akkurat sånn det er. Kanskje det er derfor det stikker til så veldig innimellom. For det er sånn det kjennes ut. Som at jeg plutselig kommer på at han og jeg ikke er mer, på at jeg aldri skal hjem til ham mer, på at jeg aldri skal kaste meg inn i armene hans mer... Og da kommer tårene og jeg blunker dem bort og leker tøff helt til den vonde følelsen går over. Så smiler jeg litt ekstra og ingen rundt meg merker noen ting. Men han hadde sett det. Bare han hadde.

Hva hadde han gjort om han så meg nå? Om  han så det såre utrykket i øynene mine? Jeg håper at han hadde dratt meg inntil seg, klemt meg hardt og lenge og sagt at dette ordner seg, det er du og jeg. Sammen om alt. Og alt hadde føltes overkommelig igjen. Men.. Sant det... Sånn er det ikke lengre...

For noen andre ord var der først...

"Hva er det med deg?" spør han. Jeg skvetter til. Det er søndag kveld, jeg leser en bok og han ser på noe på tv. "Hva det er med meg?" biter jeg tilbake, mye hardere enn jeg egentlig mente. Han ser på meg, med det samme uutgrunnelige blikket. "Jeg snakket til tven" sier han. Jeg anstrenger meg for ikke å himle med øynene. Særlig, tenker jeg inni meg, mens jeg kjenner irritasjonen koke. 

Han er trøtt og går og legger seg, jeg legger meg inntil ham. Og jager bort tanken på en annens varme, sterke kropp. Han sovner med en gang, men jeg får ikke sove. Hvorfor blir jeg så sinna på ham? Hele tiden. Egentlig er han den snilleste gutten som er, men... Men ja. Hele livet mitt er et stort MEN om dagen. Han snur seg og drar meg inntil seg og kysser meg i håret. Holder og holder. Helt til jeg også sovner.

Jeg står inne på kontoret hans. Han sitter i telefonen, veldig konsentrert. Jeg tar meg i å se på ham. Ikke titte, men virkelig se på ham. På trekkene i ansiktet hans, måten han holder kaffekoppen på, måten han ser på meg på. Hvor mye skjønner han? Telefonen på mitt kontor ringer og ringer og ringer. Så slutter den og lyden av mobilen min fyller hele gangen istedenfor. Jeg orker ikke ta den. Klarer ikke rive meg fra synet av ham, mens tusen "men" og "om" fyker gjennom hodet mitt. Han er ferdig i telefonen, kommer bort og kysser meg. Lenge. "Jeg er så lykkelig med deg" sier han, holder meg ut ifra seg og ser på meg med de grønneste øynene i verden. "Jeg er lykkelig med deg også" sier jeg. Selvom jeg kjenner blikket mitt gi bort fra hans. Men så tenker jeg meg om og ser opp på ham igjen. For jeg er jo det. Ikke hele tiden, men akkurat nå, når vi står sånn, så er jeg det. Smilet når øynene hans og slår gnister mot mine. "Gå å ta telefonen din før jeg blir gal" ler han. Den ringer fortsatt. 

Jeg kaster et blikk på mobilen, før jeg skrur den på lydløs. "Jeg kommer til deg om du vil" skrev han som er kvar. Samme kvelden jeg satt alene hjemme og ønsket det mer enn noe annet. Mobilen duret. Og der sto det. Men det er bare ord. Ord som ikke kan løse noe. For noen andre ord var der først... Og de ødela mer enn jeg trodde var mulig. Mer enn vi trodde var mulig, tror jeg. 

9 måneder uten deg

Jeg prøver å ikke tenke på ham nå når høstløvet faller. Jeg jobber og jobber og skremmer vekk alle tanker om ham. Men jeg savner ham. Jeg savner ekskjæresten min så jeg holder på å gå i oppløsning innvendig. Og alt inni meg knuser når jeg skriver ekskjærsten min. Det jeg savner aller mest akkurat nå, er den delen av ham som var bestevennen min. Jeg savner smilet hans og lattern hans. Savner måten han ser på meg. Men den delen av ham som alltid fikk meg til å føle meg bedre, uansett, den har jeg faktisk ikke tenkt på. Ikke på lenge i allefall. Han føles plutselig som en fremmed. Likevel ser jeg ham bare tydligere og tydligere for meg, mer og mer. 

I fjor akkurat på på denne tiden var jeg den lykkeligste jenta i hele verden. Fordi jeg hadde ham. Jeg var så lykkelig, hver morgen jeg våknet, hver kveld. Og jeg var så klar over det. Jeg har aldri smilt så mye, inni meg og utenpå.Jeg drømte om så mye, men bare jeg hadde ham var det nok. Og nå... nå har jeg alt jeg drømte om i fjor. Men ikke ham. 

Hvorfor ble han ikke med? Hvorfor bor han i en annen by, i et annet land, men en annen jente, men sier at han savner meg også? Kom til meg, bevis noe, hva som helst. For jeg tror ikke, etter nesten 9 måneder uten deg, at jeg kan bli lykkelig uten deg.

''The hardest thing to do is watch the one you love, love someone else"

Bildet av de to sammen spilles i hodet mitt om og om igjen. Og det gjør så vondt. Det er like sårt som et skrubbsår. Han som holder armen rundt henne, hun som lener seg mot ham. Hvorfor holder du rundt henne?

Jeg kan late som for hele verden at jeg synes det er SÅ koselig at de er sammen, men jeg synes jo egentlig ikke det. Hvorfor er du sammen med henne?

Du lånte en av mine favorittbøker en gang. Jeg har lest den så mange ganger at den er slitt og i margen har jeg skrevet små notater. Du lo av meg for det, at jeg skriver ting i bøker, og tullet med at jeg aldri kunne gi bort bøkene mine for da vil halve livet mitt brettes ut også... Men så leste du denne boken, den uken jeg var i london, og du ringe meg hver kveld og savnet meg. Og siste kvelden før jeg skulle komme hjem sa du at du skjønte hvorfor jeg skriver ting i margen på bøkene, og at jeg burde sende dem til forfattern med alle notatene mine. Det var den fineste boken du hadde lest, sa du. Men det var pga. mine smånotater. Bakerste siden i boken er tom, og der skrev du;

''The hardest thing to do is watch the one you love, love someone else"

....visste du hvor rett du hadde da du skrev det 27.08.08? For det er den vondeste følelsen i verden...

Mitt eventyr

Plutselig er høsten her. Jeg shopper varme, store strikkeplagg, koser meg med varm kaffe igjen og titter på støvletter som koster en liten formue. Men tenker at om jeg kjøper dem er det den perfekte slankekur; Jeg kommer nemlig ikke til å ha råd til noe annet enn havregryn å spise på en måned :) 

Min første høst uten ham. Minnene fra i fjor høst ligger som en tung sten i magen, ruller rundt der nede. Det er skummelt at et år kan gå så fort og jeg lengter tilbake. Drømmer meg tilbake. SÅ mye at jeg glemmer å leve nå. Ok, så ble det ikke ham og meg, som jeg alltid har trodd, men jeg har det jo bra nå også. Bedre på mange måter. Det føles som om jeg har fått en ny start, hvor teit det enn høres ut. I fjor flyttet jeg til en by  jeg ikke ville bo i, pendlet og pendlet. Nå bor jeg i den byen jeg allehelst vil bo i, og jeg puster med hele meg. Og gutten jeg skal leve lykkelig med alle mine dager, han kommer. Klart han gjør. For jeg vil ha mitt eventyr.

...for he...

...for he touch your perfect body with his mind...
det er så mørkt som det kan bli en sommernatt. Hele natten går med til prat. Og denne sangen. Smiler med hele meg. Skakker på hodet som jeg vet jeg gjør når jeg liker noen. Men igjen, hvilken jente gjør ikke det?(og hvilken jente liker vel ikke deg...)

...little boy blue and the man on the moon...
hjertet mitt stopper, banker og jeg er sikker på at han ser det på meg. I det øyeblikket forelsker jeg meg. Følelsen sitter plutselig i hele meg, onsdagen er så langt unna, jeg bare ser og ser på ham. Jeg blir aldri lei av å bare se på ham.

...how about you and two dudes...
jeg bare ler, ler så tårene triller.

...I just want to sing a song for you, I just want to be the one thats true...







Ikke alt kan sies høyt

Jeg vet alltid hva som er rett å si. Det er en stor del av jobben min. Jeg blir aldri tatt på sengen, er aldri tom for ord. Men når det kommer til ham som er kvar så er det stikk motsatt. Her kan jeg skrive alt jeg vet er feil å si høyt, men som jeg tenker like fullt.

Jeg sitter nå og hører på sanger som han sang for meg og smiler, ser ham for meg. Ikke de sangene som han sang og så på meg som bare han kunne, men de vi lo av. De vi sang sammen. Innimellom ble jeg stille når han sang, jeg fikk så klump i halsen. Fordi jeg var så lykkelig.

Innimellom når det banker på kontordøren min skulle jeg så gjerne, om bare et lite øyeblikk, ønske at det var ham som sto der. Bak døren. På vei inn til meg. 

Jeg vet hva han gjør denne uken. Og da vi planla det før jul trodde vi at vi skulle gjøre det sammen. Han spurte igjen, men nå sa jeg nei, fordi jeg vet at det er det riktige å si. Nå er han der med henne. Og det er ikke en god følelse. 

Innimellom drømmer jeg om ham og meg, alt er så bra i de drømmene. Det eneste jeg er redd for er å mumle navnet hans i søvne.

Jeg tror, selvom det sikkert ikke virker sånn, at jeg virkelig er over ham. Eller, det tror jeg kanskje aldri jeg kommer til å bli. Men jeg har nå i hvertfall akseptert det. Og jeg overlever.

Innimellom når jeg ser på ham med de grønne øynene skulle jeg så ønske at det var ham som er kvar. Men det blir sjldnere og sjeldnere. Og sommerfuglene kiler i magen når jeg er med ham. 

Han med de grønne øynene er ikke ham som er kvar ,og han kan aldri bli det heller. Og tro det eller ei, men jeg vet det.

spindelsinn: Hvor lenge klarer du å holde ut?

Ja, grådig godt spørsmål... Som jeg stiller meg selv hele tiden. Jeg kan ikke flytte tilbake, for det kommer ikke til å bli rett igjen. Men på en annen side er ikke dette så rett heller...

Jeg vet ikke om det er meg eller ham... Innimellom føles det så fint, andre ganger føles det så feil. Så utrolig feil. Men jeg blir, og ikke spør hvorfor. For de gode stundene kanskje? Eller for å ikke kaste all sunn fornuft å rømme til ham som er kvar. Det er nok begge. 

Så, hvor lenge går dette? Ikke så mye lengre tror jeg. Det river inni meg, alt sammen, og tårer og snørr skal ikke være en del av hverdagen min. Men det er det nå. For første gang i livet mitt gjør jeg ikke noe med det, jeg flyter med bare, uten å tenke selv. Jeg prøver å ikke tenke så mye i det heletatt. Jeg tenker masse på å ikke tenke i det heletatt. Så om det fungerer? Nei, ikke noe særlig...

Jeg leker med ilden her

"Savner du ham?" spør han plutselig. Det er lørdag kveld, telysene lyser opp rommet og vinglassene trenger snart påfyll.Det stikker til i hjertet. "Nei" sier jeg, men greier ikke så ham i øynene. "Hvordan vet du hvem jeg mener?" Spørsmålet eksploderer i ansiktet mitt. Shit. "Jeg bare regnet med..."jeg snur meg mot ham og stemmen min dør ut. Øynene hans lyner. "SÅ, hvem er det du ikke savner da?". Stemmen hans er farlig kald og behersket, men jeg hører at han anstrenger seg for å holde den rolig. Det føles som hele verden står stille samtidig som tiden går rasende fort. Hva sier jeg nå? At jeg ikke vet? At jeg ikke tror at jeg gjør det? At jeg ikke gjør det? "Nei, jeg savner ikke ham som er kvar om det var det du lurte på" sier jeg. "Fint" svarer han, tvert. 

Så sitter vi bare sånn, stille. Han i sofaen og jeg på puffen. Jeg har slettet alle meldinger, bilder, mailer, alt. Kan han ha sett det på meg? Er det så tydelig at jeg rives opp innvendig hver gang jeg tenker på ham? Og ennå værre; Han og henne... Men jeg har jo ikke sagt noe, tvinger tårer tilbake og bytter dem ut med smil og kyss. Hvordan kan han likevel vite det?

"Jeg tror ikke det heller" sier han plutselig. "Jeg måtte bare høre deg si det. Jeg vil ikke miste deg. Og i hverfall ikke tilbake til ham".  Han reiser seg, setter seg bak meg og holder rundt meg. Hardt, lenge. "Jeg elsker deg" hvisker han ned i håret mitt. 

Jeg leker med ilden her. 

Ikke hele tiden

Bare la dette gå over. Bare la meg slutte å tenke på ham. For det føles som om det er alt jeg gjør. "Jeg kommer etter deg"sa han. Så, hvor er du? Jeg har gått fra sjokkert, til følelsesløs til hartbroken. Og ikke den der du føler at du dør. Den der du føler at du lever, men uten ham. Og det er mye værre. Når du bare føler for å dø vet du liksom at det bare kan bli bedre. Men nå... Jeg vet ikke hva jeg føler mer. 

Jeg ser meg i speilet, prøver å tenke på at jeg har alt jeg vil ha her. Likevel er øyeblikkene med ham som er kvar som kommer frem. Hundrevis av dem. Og de føles mer ekte enn de minnene jeg skaper nå. 

Jeg avviser ham og avviser ham, så hva sitter jeg her å gråter for? Fordi jeg mistet drømmegutten min og drømmeforholdet mitt og jeg vet at jeg ikke kan få det vi hadde tilbake. Det er jo det jeg vil ha. Det er jo bare det jeg vil ha. 

Så jeg prøver å minne meg selv på slutten av oss. På all usikkerhet, på den vonde følelsen, på at sånn som det vil jeg faktisk IKKE ha det. Det er det ikke verd. Og da føler jeg endelig at det er riktigere nå. Ikke riktig overhode, ingenting stemmer helt uten ham, men riktigere. Likevel bare gråter jeg uten at det hjelper noe særlig heller. Herregud, jeg må ta meg sammen. Jeg hadde nok rett i vinter. Jeg bare rømte fra alt. Ikke det lureste å gjøre kanskje?

Jeg kan aldri bli lykkelig med ham, men jeg vil ikke være uten ham heller. Jeg er ikke dum, jeg forstår at det bare er å ta meg sammen, bare gi slipp. Og hadde jeg lest dette hadde jeg tenkt akkurat det. Ta deg sammen. Men jeg får det ikke til, bare. Ikke hele tiden. 


...og hjertet mitt revner ennå litt mer.

"Jeg savner deg" sier han. Det er mørkt i rommet fordi jeg endelig har somlet meg til å kjøpe mørke gardiner. Jeg presser mobilen inntil øret, kniper øynene igjen. Later som at han er her. Bare littegrann, bare litt. "Jeg orker ikke gråte mer, jeg..." Det er det eneste jeg klarer å si, mens jeg ser for meg at hun og han er hjemme hos foreldrene hans. Og det er så feil! Og så ubeskrivelig vondt.... For det var ham og meg som skulle være der, som skullel sitte på bussen eller i bilen hans. Stopper han ved vårt sted og viser henne det? 

"Jeg savner deg, kom hjem til meg" sier han. "Nei" svarer jeg og hjertet mitt revner ennå litt mer. Hva vil du jeg skal si? Og hvor mange ganger må jeg si det? Til jeg tror på det selv, kanskje. Jeg går fullstendig i oppløsning av å høre stemmen hans. Jeg tvinger øynene opp, tvinger meg til å se meg rundt, til å huske at han ikke er her og at han ikke er min. Og at han med de grønne øynene er gutten jeg er med nå. Og at jeg egentlig er fornøyd med det, så lenge jeg ikke har kontakt med ham som er kvar. 

"Jeg kommer ikke over deg og jeg tror ikke du har kommet over meg heller". Stemmen hans er så sår, men likevel så kjærlig at tårene bare triller ukontrolert. Jeg bare legger på, jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke høre stemmen hans, samtidig som det er alt jeg vil i hele verden. 

Jeg skriker ned i putene mine. Jeg hyler og gråter og slår, men det hjelper ikke. Til slutt har jeg hverken krefter eller stemme igjen. Jeg bare hikster og aner ikke hvor lenge jeg blir liggende sånn og knuger en pute inntil meg.

Han ringer ikke opp igjen.

Vil jeg det?

Jeg begynte å skrive her for å få en ny begynnelse. For å slippe alle spørsmål om hva som skjedde. For å slette ham fra minnet mitt. Hvor dum var jeg...

Et halvt år har gått nå. Hvor ble det av? Jeg har flyttet, fått drømmejobben, fått en kjæreste, fått masse skryt, fått anerkjennelse, fått ferie. Men hjertet mitt har jeg ikke fått tilbake. Ikke hele. Og jeg sloss ikke for det mer. Jeg håper det bare kommer tilbake, litt etter litt. Jeg vet ikke om jeg savner ham lengre, og oss, eller om jeg bare er vant til å savne ham og oss.Jeg aner ikke hva jeg føler og jeg er møkklei av å prøve å finne det ut. Så, nå gidder jeg ikke det mer. Jeg bare håper at det går over og at jeg en dag ikke tenker navnet til han som er kvar før jeg tar det i meg og sier navnet på ham med de grønne øynene. 

Problemet er bare hva som skjer den dagen jeg ikke holder på å si navnet hans, kan se dansede par uten å få tårer i øynene, lukte parfymen hans uten å tenke på ham. Er det først da jeg har mistet ham fullstendig? Og så kommer jo det skumleste med det hele; Vil jeg det? Vil jeg egentlig glemme ham?

...er det vondeste i hele verden.

Jeg står og ser på en av de flinkeste artistene i hele verden. Og hører. Og smiler. Jeg er døsliten, overtrøtt og sulten. Men det gjør ikke noe. Sang etter sang. Så begynner et gitarspill som får alt inni meg til å stivne. Jeg hører med hele meg, hver eneste del av meg er som på nåler. Jeg suger til meg hver tone, hvert ord. Og minnene presser på. Jeg presser dem tilbake. Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp... 

Og værst av alt er at han som er kvar er her. Han står rett ved meg. Jeg vet ikke om han har sett meg, men jeg ser ham. Hele tiden. Ser at han også ser og ser, lytter. Legger hodet på skakke. Jeg bare venter på å se henne også. Men hun er ikke her. Det er bare ham. Han er her, jeg er her. Og det at jeg ikke kan stå inntil ham er det vondeste i hele verden. Den såre følelsen er så visst ikke borte. Jeg presser kjevene sammen, vet at tårer ødelegger make-upen som må se bra ut og at det ikke er noen vits i å gråte over spilt melk. Jeg står til sagen er ferdig, så går jeg vekk med bestemte skritt. Stolt. Jeg snur meg ikke, ser ikke etter ham. Eller ser etter om han ser etter meg.


...jeg hater å bli holdt rundt.

Jeg sitter i stuen. Ute er det nesten mørkt nå. Jeg leser i en bok, ordene flyr forbi, jeg klarer ikke at dem til meg. Rett og slett. Så spiller maccen min sangen han som er kvar alltid har sunget for meg. Som han sang for meg da vi dro hjem til ham. " Jeg synger den ikke for noen andre enn deg" sa han. Og han så på meg på samme måte som før da han sang den, så meg i øynene på de riktige stedene. Og jeg satt med tårer i øynene og jeg vet ikke om det var mest vondt eller mest godt. Så sang han sangen jeg forbinder mest med ham. Den jeg søkte opp på youtube for å komme på hvordan hele var. Og han sang den like lyst som vanlig. Jeg klarte ikke be han legge den ned, sånn som jeg vet jeg skulle. Men jeg hørte nå i allefall på alle ordene. For første gang. 

Han med de grønne øynene ringte meg samme natt og for første gang slår det meg at jeg savner ham. Og at vi faktisk har det utrolig fint sammen. Men at jeg bare kjølner ned alt. Kanskje jeg snart skal slutte med det og ta til meg alt den vakre gutten gir og gir. Som jeg bare støter bort. 


Så nå sitter jeg hjemme i sofaen min og venter på min kjekke kjæreste med grønne øyne som jeg egenltig har det utrolig bra med. Jeg må bare tillate meg å ha det bra med ham. Og godta at jeg og han som er kvar ikke er mer. Han vil og jeg vil, men vi vil det ikke nok noen av oss. Eller, jeg vil ikke nok. For da han ba meg sove i sengen hans, sa jeg nei. Fordi jeg plutselig tenkte på ham med de grønne øynene. Og at det er ham jeg vil ligge inntl.

Når han kommer hit i kveld skal jeg krabbe godt inn i armkroken hans og bare slappe av. Og når vi legger oss i kveld skal han ligge bak meg og holde rundt meg. Jeg har løyet og sagt at jeg hater å bli holdt rundt. Nå er det slutt på det. 

Og der...

Jeg har for første gang skjekket inn til byen hans uten å skulle til ham. Jeg har pakket bagen min med alt jeg trenger og måtte sjekke den inn også, for jeg har så mye flytende i bagen nå som jeg må ha med meg. Jeg har ingenting hos ham mer, det er ikke ham jeg skal til. Jeg leser litt i en bok, titter litt i et blad og prøver å føle minst mulig. Kjenner litt på følelsen, men lar den ikke ta overhånd. Og jo mer jeg gjør det, jo bedre går det faktisk. Joda, jeg takler det her. Det svir, men det går.

Han med de grønne øynene ringer, jeg hører smilet hans gjennom telefonen. "Jag kommer sakna dig" sier han og jeg ser han for meg der han sitter på kontoret sitt. Hvordan han lener seg bakover i stolen og vipper litt på den. Og det er faktisk litt godt å bli savnet. Jeg smiler, puster med magen. Dette går fint.

Men i ankomsthallen er jeg ikke like tøff. Jeg prøver så hardt å ikke se ham for meg der i bunnen av trappen. Der hvor han har stått tusenvis av ganger før. Jeg tar meg i å haste mot toalettet for å se meg i speilet og stopper ved døren. Hvem prøver jeg å lure?Jeg bråsnur, går nesten rett i damen bak meg og går mot trappen. Unasett hvor mye jeg prøver så søker blikket mitt litt til venstre i bunnen av trappen hvor han pleier å stå. Og der....

...står han. Jeg blunker og blunker og blunker. Jeg ser feil, det er ikke ham. Jo, det er ham! Men hva gjør han her? Hvordan viste han når flyet mitt landet? Og hva gjør jeg nå?

Det føles som om jeg holder på å svime av. Jeg ser at han ser etter meg, at han søker blikket mitt. Han er ikke min. Det slår meg igjen og igjen mens jeg febrilsk prøver å samle følelsene mine og roe pulsen som dundrer. Bena mine bare går ned trappen og plutselig står jeg forran ham. Jeg ser ingenting annet enn ham. Tvinger tårene tilbake. For han er ikke min mer. Jeg kan ikke klemme ham, trykke meg inntil ham, kysse ham, holde hånden hans. Så jeg bare står der. Han drar meg inntil seg, jeg er stiv som en stokk. Han merker det, holder meg utifra seg. "Vi finner bagen din" sier han, litt mutt.

"Jeg har funnet en annen..." sier han som er kvar.

"Jeg har funnet en annen..." sier han som er kvar. Jeg slutter å puste. Hjertet mitt slutter å slå, kontoret snurrer rundt, fortfort, og krymper. Hele verden min kretser plutselig om ham, og kun ham. Og jeg kjenner hvordan han forsvinner mellom fingrene mine. Jeg griper, og griper og griper, men jeg mister ham,jeg vet det, jeg føler det. Men hvem er jeg til å dømme egentlig? Det har jo jeg gjort for lenge siden. Men det er ikke ekte. Ikke ekte som ham og jeg var i allefall. Tusen flashbacks strømmer på og de kommer fortere og fortere de også. Familien hans, nyttårsaften, kvelden alt gikk så galt, sommerturene våre, bøker jeg har lest på toget til ham, sommerfugler, vennekvelder, kvelder i sengen vår, kvelder ute, dager på cafe, dager på lesesalen. Og øynene hans. 

Jeg vet godt hvem hun er. Hun er søt og snill og pen. Og på en måte er jeg ikke overrasket heller. Men jeg kan aldri tro at det varer. Kanskje fordi jeg nekter for det, kanskje fordi jeg har rett. 

"Så koselig" klarer jeg å få frem. Det er under en uke til jeg skal til byen hans å jobbe. Og bo hos ham, fordi han spurte...
SÅ koselig" sier jeg en gang til. Jeg vet ikke om det er ham eller meg jeg prøver å overbevise.

Så snakker han, lenge. Ordene er bare en grøtete masse som ikke gir noen form for mening. Men for hvert ord blir han fjernere og fjernere, mindre og mindre min. Helt til stemmen ikke er kjent mer, den tilhører en annen enn gutten jeg elsker. Eller elsket. Han finnes ikke mer, vi finnes ikke mer. Jeg tror kanskje jeg trodde at...

Rommet snurrer ikke mer, det bare trykker. Hjertet mitt banker og svir og kjølner. Jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg er bare tom. Tom, tom,tom. 

Jeg legger på. Orker ikke høre stemmen til gutten som er blitt en fremmed for meg på dette halvåret. Vi har levd to helt forskjellige liv uten hverandre. Jeg vet ikke noe om ham mer. 

Hele dagen er en grå tåke. Jeg nikker, smiler, svarer på mailer. Og prøver å føle. Men følelsene tar så overhånd så jeg bare skyver dem vekk. Så fort klokken er fem løper jeg ut fra kontoret mitt, hiver meg i en taxi og ikke før døren slår igjen kommer tårene. Jeg vet ikke hva jeg gråter for. Jeg snufser og tårene strirenner. Ute pøsregner det. Jeg kommer meg hjem og inn døren min. Så setter jeg meg med laptopen på fanget og titter på ting på nettet. 

Aner ikke hvor lenge jeg har sitet her nå. Jeg prøver å ta det innover meg, jeg vet ikke om jeg faktisk gjør det eller bare krisemaximerer og slår av følelsene mine. Men jeg puster roligere nå. Hjertet slår ikke villt mer og det er flere timer siden tårene sluttet å renne. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte her, alene, uten ham. Men det gjør jeg, og jeg må gi slipp nå. For min egen del. For dette spiser meg opp innvending. Og nå driter jeg i at han er med en annen og at jeg er med en annen. Jeg skriver en mail til ham. Om alt jeg føler. Så sletter jeg mailadressen hans, nr hans og det siste bildet på laptopen min. Nå får det være nok. 


Når jeg virkelig vil at han skal

"Hva er det?" sier han. "Er det oss?" spør øynene hans. Vi ligger i sofaen hjemme hos ham. Jeg har hodet i fanget hans og ser rett opp på ham. Jeg tror ikke jeg har sett ham i øynene sånn som jeg gjør nå siden jeg kom hjem hit igjen. Hjem. Dette begynner å bli hjemmet mitt nå. Jeg føler det, jeg tror andre skjønner det også. At det er her jeg vil være. Jeg har unngått blikket hans, sett en annen vei. Men sånn som jeg ligger nå kan jeg ikke unngå og se rett i de grønne øynene hans. Hva var det jeg så i dem en gang som jeg ikke ser mer?

Så trekker jeg pusten og prøver å forklare ham alt som knyter seg inni meg, men det kommer bare ut masse ord uten hverken sammenheng eller mening. Jeg prøver å fange ordene, men de bare flyter ut og vekk. Jeg ser ham inn i øynene igjen. Leter etter forståelse i dem. Men jeg finner ingenting. Han forstår ingenting. Når jeg virkelig vil at han skal. Eller, jeg vil bare at han skal holde rundt meg. For første gang på mange uker er det bare det jeg vil. Og det gjør han faktisk. 

Kanskje det er derfor det føles så feil?

Vi krangler. Eller, han kjefter på meg for alt føles det som. Og jeg, jeg bare hører på, gidder ikke ta igjen, bare sier at jeg ikke er enig. Og i bakgrunnen ute i stuen spilles sangen han som er kvar sang for meg første kvelden vi var sammen. Tårene velter opp i øynene mine. Han med de grønne øynene ser det, han tror det er fordi han har gjort meg lei meg at jeg gråter. Jeg rister på hodet, sier ingenting. Dette er så feil. Og mer feil blir det når han holder rundt meg, sier unnskyld og at han overreagerte. Hadde han visst hva jeg gråt for hadde han nok ikke sagt det og da hadde han hatt all rett til å være sinna på meg. Men han spør ikke og jeg gidder ikke forklare ham det. Det er det som er problemet. Han spør aldri, han bare gjetter seg frem, tror han har rett og handler deretter. 

Hvor i alle dager gikk det så feil mellom oss? Ikke med han med de grønne øynene, men med han som er kvar. Jeg kan gå igjennom den siste kvelden og natten en million ganger i hodet uten å klare å skjønne eller forandre den. Likevel smiler jeg når jeg tenker på ting han har sagt. Men jeg tenker ikke på ting jeg vil si ham mer.

Jeg har fortrengt påsken litt. Kanskje det er derfor alt føles så feil. Jeg pleier ikke gjøre sånne ting. Men vi var sammen, vi sov sammen, vi satt å så på hverandre, vi gråt. Og vi snakket. Masse. Men som sagt, ikke om det vi burde. Jeg kommer, sa han. Jeg kommer etter deg. Jeg vil ikke gi slipp. Så gikk toget hans og det var som å miste ham på nytt igjen. 

Kanskje jeg går og venter på ham? Kanskje jeg ønsker at han skal stå her på døren min en dag og alt vil bli bra? Men jeg vet ikke om det ville blitt bra. Om det skulle bli bra, ville det ikke blitt bra da vi så hvernadre i påsken? Burde ikke det holdt? Hva venter han på, egentlig? Jeg kommer etter deg, du liksom. Jeg sto der, i armene dine. Hva ska du komme etter for? Du ville jo ikke det i førstningen, hvorfor vil du det senere? 

02.mai.2009

Kommer jeg noen gang til å kunne være med en gutt uten å tenke at jeg jeg savner ham? Kommer jeg noen gang til å finne en gutt som kan fylle det enorme tomrommet som denne gutten har lagt igjen? Kommer det noen gang til å føles godt å sove inntil en gutt igjen som ikke er ham?

Klart det. Jeg kommer til å møte en gutt som river bena vekk under meg, fyller hele meg me dsommerfugler og som jeg sovner tett inntil med, og alt er som det skal. Og så tenker jeg tilbake på dette og smiler litt av meg selv. 

Men akkurat nå, som jeg sitter her, savner jeg ham. Det er akkurat som jeg savner ham mer og mer. At sannheten for alvor begynner å synke inn. At vi ikke er oss mer. Alle ord blir bare vilt overfladiske. Jeg skulle så gjerne vært med ham nå, selvm jeg ikke vet om det hadde vært bra eller dårlig. 

Det er så utrolig tomt ini meg uten deg. Vet du det?


Jeg bare blir og jeg vet ikke hvorfor

Jeg ender opp med å knuse hjertet hans. Likevel går jeg ikke. Jeg bare blir og jeg vet ikke hvorfor. Han irriterer meg, han er ikke gutten jeg vil bli gammel med. Men jeg blir. Fordi jeg ikke vet hva jeg skal si eller hva jeg egentlig føler. Jeg vet ingenting. Dagene bare fyker avsted, jeg gjør alt og har ikke tid til noenting. Alt haster, alle maser. Og jeg, jeg bare er med. Orker ikke tenke så mye, bare flyter igjennom. Presser vekk tankene, selvom de er der. De kommer frem om kvelden. Jeg er så lei av å gråte, jeg er så lei av å ikke vite. Jeg bare gjør det som forventes på alle plan. Det er så mye lettere.

Men så kommer kvelden og panikken som vokser i brystet. Ting blir ikke klarere, bare mer tåkete. Jeg trener og trener, løper til jeg kjenner blodsmaken i munnen og det går rundt for meg mens jeg gisper etter luft. Men det hjelper ikke så lenge. Tårene bare triller og jeg vet ikke hva jeg gråter for. Jeg vet bare at jeg har det uutholdelig vondt inni meg. Det gjemmer seg der inne et sted, verker og svir. Og jeg har ingen å snakke med... Eller, jeg har ikke han som er kvar å snakke med. Han som tok meg i armene sine, skjermet meg fra hele verden og bare var der. Han sa ingenting, bare satt der og holdt rundt meg. 

Jo lengre jeg venter, jo værre blir det for ham. Men jeg orker ikke gjøre noenting.

orker ikke si noe

"Hva gjorde du hjemme da?" spør han plutselig en kveld. Han står på kjøkkenet og vasker opp så ordene slukes litt av det rennende vannet. Likevel hører jeg utmerket hva han spør om. Jeg kjenner rødfargen stiger i kinnene. "Hva?" svarer jeg fra sofaen, en tone eller to for lyst til meg å være. "Jeg sa; Hva gjorde du hjemme da?" spør han på nytt og stikker hodet ut fra kjøkkenet. Han ser rett på meg. Se han det ikke? Skjønner han det ikke? Det ser ikke sånn ut. Han ser bare spørrende på meg. Så går det plutselig opp for meg at det ikke er noe å se. Samvittigheten som burde kikket inn nå, gjør det ikke. Rødmen i kinnene er borte, stemmen er normal. Jeg føler meg elendig innvendig, men det har ikke med dårlig samvittighet å gjøre og det synes ikke på utsiden. "Var med venner og familie og sånn, jeg har jo sagt det" mumler jeg tilbake. "Gikk det fint da?" spør han videre. Han er ferdig med å vaske opp, kommer ut i stuen med et glass han tørker av og setter seg i sofaen der jeg ligger. "Topp" sier jeg og later som jeg følger veldig med på tven. Igjen får jeg det blikket som spør om det er noe. Jeg orker ikke si noe. Jeg har ingenting fornuftig å si. 

08.08.2009

Mobilen min ringer inn i drømmene mine. Jeg snur meg, drar dynen over hodet, snur meg andre veien. Jeg vil ikke våkne, selvom jeg nesten er våken. Jeg vil bare sove til jeg vet hva jeg vil. Jeg har fri i dag og vil bare bruke tiden i sengen. Sove, lese litt, sove mer. Bare få være meg, alene, uten mas fra noen . Uten noen krav. Uten et blikk som lyser bekymring... 

Mobilen ringer og ringer og ringer og for endte gang slår tanken meg at jeg er drittlei av å være tilgjengelig hele tiden. Jeg burde lære meg å bare skru den av. Så med et er jeg våken nok til å skjønne at det er min norske mobil som ringer. Jeg kaster meg ut av sengen, røsker til meg vesken som står ved sengekanten og tømmer hele innholdet utover sengen mens jeg febrilsk leter etter mobilen. Jeg hører den, men jeg ser den ikke. Til slutt finner jeg den i innerlommen på vesken. Ikke slutt å ring, ikke slutt å ring, tenker jeg mens jeg endelig kjenner den i hånden."Hei" sier jeg, litt fort, jeg kjenner ikke igjen nr. Hjertet mitt synker litt. "Hei!". Damestemmen i den andre enden er hakket for blid så tidlig om morgenen og der hun sier hun ringer fra sier meg ingenting. "Jeg bare ringer for å bekrefte datoen". Samme blide, litt spente tonen. Datoen? Hvilken dato? Dages dato? Slå opp i en dayplanner hoder jeg på å si, men tar meg i det. "Hvilken dato?" spør jeg isteden. "08.08.2009 hos oss" kvitrer damen. Hva har jeg glemt? Hva har jeg bestillt tid til? Dayplannern min ligger på sengen sammen med alt det andre som lå i vesken som jeg ikke ante var der. Jeg blar fort i den. Mange avtaler, mange møter, men 08.08 skal jeg ingenting. Jeg registerer halvt at det er en lørdag bare. "Jeg tror du har ringt feil" sier jeg, litt usikkert. "Han sa han skulle pørve å holde det hemmelig" sier damestemmen "og jeg skjønner nå at det har han klart". Jeg skjønner ingenting. "Hva er det du snakker om?" En lei følelse begynner å vir seg i magen."Om bryllupet deres vel. Lokalene din kjære har booket hos oss". Navnet på stedet hun ringer fra, datoen, min kjære... Som i sakte film faller bitene på plass mens det hun har sagt går på repetat inni hodet mitt. Herregud, herregud... Panikken vokser i munnen. "Han booket tid like før jul, han hadde flaks kan du tro, for vi hadde akkurat fått en avbestilling. Han var så skjønn, vettu, ville at det skulle være en overraskelse for deg. Og du kan tro han ble glad da vi hadde en dag ledig. Dette stedet betyr jo så mye for så mange og vi er alltid fullbokket..." Herregud, herregud, herregud... "...så ville han prøve å holde det hemmelig for deg og jeg måtte love å ikke ringe før alt var planlagt klart. Vi ble enige om at dere ville ha mesteparten klart til nå, så nå ringer jeg bare for å bekrefte datoen..." Herregud, kan hun ikke bare holde opp å snakke? Hvorfor har han ikke avbestillt dette? Har han faktisk bestillt dette? Er dette en skikkelig slem spøk? Og hva i heite sier jeg til hun i den andre enden så jeg ikke driter meg ut om dette er en spøk? "...og har du funnet en kjole ennå..." "Er dette en spøk?" avbryter jeg og hører panikken i stemmen min. Endelig blir det stille i andre enden og et lite sekund øyner jeg muligheten for at det nettopp er det det er. "En spøk, nei, kjære deg, dette er så alvorlig som det får blitt. Hva mener du med en..." Jeg legger på.

Jeg skriver en krass meldig til ham om at om det er flere "overraskelser" han har glemt å kanselere bør han gjøre det fort. Jeg får ikke noe svar tilbake.





Det vi ikke snakket om

Innimellom finnes det ikke nok ord i verden. Jeg dro fra ham med de grønne øynene og hjem en tur. Hjemme kom han som er kvar. Vi snakket, vi sov, vi snakket litt til. Og jeg vet hverken ut eller inn. For det eneste vi ikke snakket om er det vi burde snakke om. 

Så dro jeg tilbake til mitt nye hjem. Han med de grønne øyene møtte meg på flyplassen med verdens største smil og blomster. Han som er kvar dro hjem til sitt, jeg vet ikke hva som ventet han der. Jeg vil ikke vite det heller. 

Jeg sitter her nå, om mulig ennå mer forrvirret enn noen gang. Han med de grønne øynene er utrolig god, men han er nok ikke en person jeg kunne blitt med for bestandig, tror jeg. Om jeg kunne blitt med ham som er kvar for bestandig vet jeg forsåvidt heller ikke, men jeg trodde i allefall det, før alt ble så feil. Jeg får bare ikke tanken på at jeg har tatt den dummeste beslutningen i verden ut av hodet. Jeg tviler fortsatt, selvom jeg står for at jeg gikk. Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke og det river inni meg som spisse pinner. 

Jeg tenker på alt vi har gjort, alt han har sagt, hvor mye er det mulig å huske? Men for hvert gode minne kommer den kvelden som ødela alt. Også blander disse to følelsene seg og tårene bare triller og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe dem. Hjertet mitt banket så hardt da han kom med toget at jeg hørte gjenlyden i hodet mitt. Så ser jeg ham, ser ham med en gang. Ser håret hans, de brede skuldrene, ser ansiktet jeg har lært å kjenne like godt som mitt eget, ser øynene som sier mer enn tusen ord. Jeg ser gutten jeg elsket så høyt at jeg nesten gav opp alt for å være med. Jeg tvinger tårene tilbake, jeg ser at han ser etter meg. Så står han forran meg, ser på meg. Jeg tør så vidt å møte blikket hans, men når jeg gjør det er de like blankt som mitt. Så drar han meg inntil seg, gråter ned i håret mitt, jeg gråter mot brystkassen hans. Vi står sånn til det bare er oss igjen. Så går dagene i et villt tempo, selvom vi ikke gjør så mye. Der, på togstasjonen, var det nærmeste vi kom å snakke om oss. Klumpen i magen veltet seg rundt og det var rart og fint og aner ikke.

Jeg sov et halvt døgn da jeg kom hjem til mitt nye hjem igjen. Jeg var så utslitt at jeg bare kolapset i sengen og det er bare der jeg vil være fortsatt. Han med de grønne øynene er ute i kveld, jeg orker ikke være med. Men han kommer hit i senere i kveld og kommer til å se på meg med det samme bekymrede blikket jeg ser oftere og oftere hos ham når han ser på meg. Han tror jeg er litt overarbeidet, at jeg har litt hjemlengsel. Jeg lar han tro presis hva han vil. 

Sol

Jeg våkner, hele rommet mitt er fullt av sollys og jeg smiler, med hele meg, for første gang på veldig lenge. Jeg strekker meg, legger meg på tværs i sengen og drar dynen bedre om meg. Jeg skal ingenting ennå, jeg kan bare ligge her og kose meg en god stund til. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er litt nærmere  ham som er kvar eller om det bare et at realismen endelig begynner å ta tak, men jeg puster i allefall igjen uten at tusen kniver skjærer inni meg for hver gang jeg trekker pusten.

Og i kveld kommer det et tog hit og så får vi se hva som skjer. 

I mellomtiden skal jeg bare være ute i solen. Nye å bare gå rundt, kjøpe en kaffe et sted, lese litt i en bok, høre på fin musikk. Bare være meg i vårsolen som tiner alt som en gang var så frossent inni meg. Absolutt alt.
Les mer i arkivet » November 2009 » Oktober 2009 » September 2009
hits