Det vi ikke snakket om

Innimellom finnes det ikke nok ord i verden. Jeg dro fra ham med de grønne øynene og hjem en tur. Hjemme kom han som er kvar. Vi snakket, vi sov, vi snakket litt til. Og jeg vet hverken ut eller inn. For det eneste vi ikke snakket om er det vi burde snakke om. 

Så dro jeg tilbake til mitt nye hjem. Han med de grønne øyene møtte meg på flyplassen med verdens største smil og blomster. Han som er kvar dro hjem til sitt, jeg vet ikke hva som ventet han der. Jeg vil ikke vite det heller. 

Jeg sitter her nå, om mulig ennå mer forrvirret enn noen gang. Han med de grønne øynene er utrolig god, men han er nok ikke en person jeg kunne blitt med for bestandig, tror jeg. Om jeg kunne blitt med ham som er kvar for bestandig vet jeg forsåvidt heller ikke, men jeg trodde i allefall det, før alt ble så feil. Jeg får bare ikke tanken på at jeg har tatt den dummeste beslutningen i verden ut av hodet. Jeg tviler fortsatt, selvom jeg står for at jeg gikk. Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke og det river inni meg som spisse pinner. 

Jeg tenker på alt vi har gjort, alt han har sagt, hvor mye er det mulig å huske? Men for hvert gode minne kommer den kvelden som ødela alt. Også blander disse to følelsene seg og tårene bare triller og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe dem. Hjertet mitt banket så hardt da han kom med toget at jeg hørte gjenlyden i hodet mitt. Så ser jeg ham, ser ham med en gang. Ser håret hans, de brede skuldrene, ser ansiktet jeg har lært å kjenne like godt som mitt eget, ser øynene som sier mer enn tusen ord. Jeg ser gutten jeg elsket så høyt at jeg nesten gav opp alt for å være med. Jeg tvinger tårene tilbake, jeg ser at han ser etter meg. Så står han forran meg, ser på meg. Jeg tør så vidt å møte blikket hans, men når jeg gjør det er de like blankt som mitt. Så drar han meg inntil seg, gråter ned i håret mitt, jeg gråter mot brystkassen hans. Vi står sånn til det bare er oss igjen. Så går dagene i et villt tempo, selvom vi ikke gjør så mye. Der, på togstasjonen, var det nærmeste vi kom å snakke om oss. Klumpen i magen veltet seg rundt og det var rart og fint og aner ikke.

Jeg sov et halvt døgn da jeg kom hjem til mitt nye hjem igjen. Jeg var så utslitt at jeg bare kolapset i sengen og det er bare der jeg vil være fortsatt. Han med de grønne øynene er ute i kveld, jeg orker ikke være med. Men han kommer hit i senere i kveld og kommer til å se på meg med det samme bekymrede blikket jeg ser oftere og oftere hos ham når han ser på meg. Han tror jeg er litt overarbeidet, at jeg har litt hjemlengsel. Jeg lar han tro presis hva han vil. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits