08.08.2009

Mobilen min ringer inn i drømmene mine. Jeg snur meg, drar dynen over hodet, snur meg andre veien. Jeg vil ikke våkne, selvom jeg nesten er våken. Jeg vil bare sove til jeg vet hva jeg vil. Jeg har fri i dag og vil bare bruke tiden i sengen. Sove, lese litt, sove mer. Bare få være meg, alene, uten mas fra noen . Uten noen krav. Uten et blikk som lyser bekymring... 

Mobilen ringer og ringer og ringer og for endte gang slår tanken meg at jeg er drittlei av å være tilgjengelig hele tiden. Jeg burde lære meg å bare skru den av. Så med et er jeg våken nok til å skjønne at det er min norske mobil som ringer. Jeg kaster meg ut av sengen, røsker til meg vesken som står ved sengekanten og tømmer hele innholdet utover sengen mens jeg febrilsk leter etter mobilen. Jeg hører den, men jeg ser den ikke. Til slutt finner jeg den i innerlommen på vesken. Ikke slutt å ring, ikke slutt å ring, tenker jeg mens jeg endelig kjenner den i hånden."Hei" sier jeg, litt fort, jeg kjenner ikke igjen nr. Hjertet mitt synker litt. "Hei!". Damestemmen i den andre enden er hakket for blid så tidlig om morgenen og der hun sier hun ringer fra sier meg ingenting. "Jeg bare ringer for å bekrefte datoen". Samme blide, litt spente tonen. Datoen? Hvilken dato? Dages dato? Slå opp i en dayplanner hoder jeg på å si, men tar meg i det. "Hvilken dato?" spør jeg isteden. "08.08.2009 hos oss" kvitrer damen. Hva har jeg glemt? Hva har jeg bestillt tid til? Dayplannern min ligger på sengen sammen med alt det andre som lå i vesken som jeg ikke ante var der. Jeg blar fort i den. Mange avtaler, mange møter, men 08.08 skal jeg ingenting. Jeg registerer halvt at det er en lørdag bare. "Jeg tror du har ringt feil" sier jeg, litt usikkert. "Han sa han skulle pørve å holde det hemmelig" sier damestemmen "og jeg skjønner nå at det har han klart". Jeg skjønner ingenting. "Hva er det du snakker om?" En lei følelse begynner å vir seg i magen."Om bryllupet deres vel. Lokalene din kjære har booket hos oss". Navnet på stedet hun ringer fra, datoen, min kjære... Som i sakte film faller bitene på plass mens det hun har sagt går på repetat inni hodet mitt. Herregud, herregud... Panikken vokser i munnen. "Han booket tid like før jul, han hadde flaks kan du tro, for vi hadde akkurat fått en avbestilling. Han var så skjønn, vettu, ville at det skulle være en overraskelse for deg. Og du kan tro han ble glad da vi hadde en dag ledig. Dette stedet betyr jo så mye for så mange og vi er alltid fullbokket..." Herregud, herregud, herregud... "...så ville han prøve å holde det hemmelig for deg og jeg måtte love å ikke ringe før alt var planlagt klart. Vi ble enige om at dere ville ha mesteparten klart til nå, så nå ringer jeg bare for å bekrefte datoen..." Herregud, kan hun ikke bare holde opp å snakke? Hvorfor har han ikke avbestillt dette? Har han faktisk bestillt dette? Er dette en skikkelig slem spøk? Og hva i heite sier jeg til hun i den andre enden så jeg ikke driter meg ut om dette er en spøk? "...og har du funnet en kjole ennå..." "Er dette en spøk?" avbryter jeg og hører panikken i stemmen min. Endelig blir det stille i andre enden og et lite sekund øyner jeg muligheten for at det nettopp er det det er. "En spøk, nei, kjære deg, dette er så alvorlig som det får blitt. Hva mener du med en..." Jeg legger på.

Jeg skriver en krass meldig til ham om at om det er flere "overraskelser" han har glemt å kanselere bør han gjøre det fort. Jeg får ikke noe svar tilbake.





Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits