Jeg bare blir og jeg vet ikke hvorfor

Jeg ender opp med å knuse hjertet hans. Likevel går jeg ikke. Jeg bare blir og jeg vet ikke hvorfor. Han irriterer meg, han er ikke gutten jeg vil bli gammel med. Men jeg blir. Fordi jeg ikke vet hva jeg skal si eller hva jeg egentlig føler. Jeg vet ingenting. Dagene bare fyker avsted, jeg gjør alt og har ikke tid til noenting. Alt haster, alle maser. Og jeg, jeg bare er med. Orker ikke tenke så mye, bare flyter igjennom. Presser vekk tankene, selvom de er der. De kommer frem om kvelden. Jeg er så lei av å gråte, jeg er så lei av å ikke vite. Jeg bare gjør det som forventes på alle plan. Det er så mye lettere.

Men så kommer kvelden og panikken som vokser i brystet. Ting blir ikke klarere, bare mer tåkete. Jeg trener og trener, løper til jeg kjenner blodsmaken i munnen og det går rundt for meg mens jeg gisper etter luft. Men det hjelper ikke så lenge. Tårene bare triller og jeg vet ikke hva jeg gråter for. Jeg vet bare at jeg har det uutholdelig vondt inni meg. Det gjemmer seg der inne et sted, verker og svir. Og jeg har ingen å snakke med... Eller, jeg har ikke han som er kvar å snakke med. Han som tok meg i armene sine, skjermet meg fra hele verden og bare var der. Han sa ingenting, bare satt der og holdt rundt meg. 

Jo lengre jeg venter, jo værre blir det for ham. Men jeg orker ikke gjøre noenting.

Én kommentar

Eline

27.sep.2009 kl.15:53

Kjenner til det med treningen, men man kan ikke løpe fra sannheten...

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits