Når jeg virkelig vil at han skal

"Hva er det?" sier han. "Er det oss?" spør øynene hans. Vi ligger i sofaen hjemme hos ham. Jeg har hodet i fanget hans og ser rett opp på ham. Jeg tror ikke jeg har sett ham i øynene sånn som jeg gjør nå siden jeg kom hjem hit igjen. Hjem. Dette begynner å bli hjemmet mitt nå. Jeg føler det, jeg tror andre skjønner det også. At det er her jeg vil være. Jeg har unngått blikket hans, sett en annen vei. Men sånn som jeg ligger nå kan jeg ikke unngå og se rett i de grønne øynene hans. Hva var det jeg så i dem en gang som jeg ikke ser mer?

Så trekker jeg pusten og prøver å forklare ham alt som knyter seg inni meg, men det kommer bare ut masse ord uten hverken sammenheng eller mening. Jeg prøver å fange ordene, men de bare flyter ut og vekk. Jeg ser ham inn i øynene igjen. Leter etter forståelse i dem. Men jeg finner ingenting. Han forstår ingenting. Når jeg virkelig vil at han skal. Eller, jeg vil bare at han skal holde rundt meg. For første gang på mange uker er det bare det jeg vil. Og det gjør han faktisk. 

Én kommentar

spindelsinn

21.mai.2009 kl.14:06

det er så vondt det. å ikke møte forståelse i de øynene du vil finne det i.

Skriv en ny kommentar

hits