"Jeg har funnet en annen..." sier han som er kvar.

"Jeg har funnet en annen..." sier han som er kvar. Jeg slutter å puste. Hjertet mitt slutter å slå, kontoret snurrer rundt, fortfort, og krymper. Hele verden min kretser plutselig om ham, og kun ham. Og jeg kjenner hvordan han forsvinner mellom fingrene mine. Jeg griper, og griper og griper, men jeg mister ham,jeg vet det, jeg føler det. Men hvem er jeg til å dømme egentlig? Det har jo jeg gjort for lenge siden. Men det er ikke ekte. Ikke ekte som ham og jeg var i allefall. Tusen flashbacks strømmer på og de kommer fortere og fortere de også. Familien hans, nyttårsaften, kvelden alt gikk så galt, sommerturene våre, bøker jeg har lest på toget til ham, sommerfugler, vennekvelder, kvelder i sengen vår, kvelder ute, dager på cafe, dager på lesesalen. Og øynene hans. 

Jeg vet godt hvem hun er. Hun er søt og snill og pen. Og på en måte er jeg ikke overrasket heller. Men jeg kan aldri tro at det varer. Kanskje fordi jeg nekter for det, kanskje fordi jeg har rett. 

"Så koselig" klarer jeg å få frem. Det er under en uke til jeg skal til byen hans å jobbe. Og bo hos ham, fordi han spurte...
SÅ koselig" sier jeg en gang til. Jeg vet ikke om det er ham eller meg jeg prøver å overbevise.

Så snakker han, lenge. Ordene er bare en grøtete masse som ikke gir noen form for mening. Men for hvert ord blir han fjernere og fjernere, mindre og mindre min. Helt til stemmen ikke er kjent mer, den tilhører en annen enn gutten jeg elsker. Eller elsket. Han finnes ikke mer, vi finnes ikke mer. Jeg tror kanskje jeg trodde at...

Rommet snurrer ikke mer, det bare trykker. Hjertet mitt banker og svir og kjølner. Jeg vet ikke hva jeg føler. Jeg er bare tom. Tom, tom,tom. 

Jeg legger på. Orker ikke høre stemmen til gutten som er blitt en fremmed for meg på dette halvåret. Vi har levd to helt forskjellige liv uten hverandre. Jeg vet ikke noe om ham mer. 

Hele dagen er en grå tåke. Jeg nikker, smiler, svarer på mailer. Og prøver å føle. Men følelsene tar så overhånd så jeg bare skyver dem vekk. Så fort klokken er fem løper jeg ut fra kontoret mitt, hiver meg i en taxi og ikke før døren slår igjen kommer tårene. Jeg vet ikke hva jeg gråter for. Jeg snufser og tårene strirenner. Ute pøsregner det. Jeg kommer meg hjem og inn døren min. Så setter jeg meg med laptopen på fanget og titter på ting på nettet. 

Aner ikke hvor lenge jeg har sitet her nå. Jeg prøver å ta det innover meg, jeg vet ikke om jeg faktisk gjør det eller bare krisemaximerer og slår av følelsene mine. Men jeg puster roligere nå. Hjertet slår ikke villt mer og det er flere timer siden tårene sluttet å renne. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte her, alene, uten ham. Men det gjør jeg, og jeg må gi slipp nå. For min egen del. For dette spiser meg opp innvending. Og nå driter jeg i at han er med en annen og at jeg er med en annen. Jeg skriver en mail til ham. Om alt jeg føler. Så sletter jeg mailadressen hans, nr hans og det siste bildet på laptopen min. Nå får det være nok. 


5 kommentarer

Nette

28.mai.2009 kl.09:33

Åh.. så fint du skriver. Virkelig bra, liker slike blogginnlegg selvom de kan være litt ukoselige på en måte. Men sånn er livet og jeg kjenner meg godt igjen i følelsene!

Edel

28.mai.2009 kl.14:53

Det var skikkelig fint skrevet :)

Linn løseth

27.sep.2009 kl.14:40

jeg kjenner meg alt for godt igjen i disse innleggene. Du skriver utrolig bra, lykke til videre

Bianca

27.sep.2009 kl.21:27

utrolig flott skrevet.. du aner ikke, jeg sitter her mens tårene renner når jeg leser innlegg på innlegg... klarer ikke forestille meg en slik smerte, og det unnes absolut INGEN, uansett hvem, uansett hva.

sukkerkyss

28.sep.2009 kl.10:38

Linn; Takk! Tusentakk!

Bianca: Takk for at du leser tankene mine og ikke ler av meg!

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits