...og hjertet mitt revner ennå litt mer.

"Jeg savner deg" sier han. Det er mørkt i rommet fordi jeg endelig har somlet meg til å kjøpe mørke gardiner. Jeg presser mobilen inntil øret, kniper øynene igjen. Later som at han er her. Bare littegrann, bare litt. "Jeg orker ikke gråte mer, jeg..." Det er det eneste jeg klarer å si, mens jeg ser for meg at hun og han er hjemme hos foreldrene hans. Og det er så feil! Og så ubeskrivelig vondt.... For det var ham og meg som skulle være der, som skullel sitte på bussen eller i bilen hans. Stopper han ved vårt sted og viser henne det? 

"Jeg savner deg, kom hjem til meg" sier han. "Nei" svarer jeg og hjertet mitt revner ennå litt mer. Hva vil du jeg skal si? Og hvor mange ganger må jeg si det? Til jeg tror på det selv, kanskje. Jeg går fullstendig i oppløsning av å høre stemmen hans. Jeg tvinger øynene opp, tvinger meg til å se meg rundt, til å huske at han ikke er her og at han ikke er min. Og at han med de grønne øynene er gutten jeg er med nå. Og at jeg egentlig er fornøyd med det, så lenge jeg ikke har kontakt med ham som er kvar. 

"Jeg kommer ikke over deg og jeg tror ikke du har kommet over meg heller". Stemmen hans er så sår, men likevel så kjærlig at tårene bare triller ukontrolert. Jeg bare legger på, jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke høre stemmen hans, samtidig som det er alt jeg vil i hele verden. 

Jeg skriker ned i putene mine. Jeg hyler og gråter og slår, men det hjelper ikke. Til slutt har jeg hverken krefter eller stemme igjen. Jeg bare hikster og aner ikke hvor lenge jeg blir liggende sånn og knuger en pute inntil meg.

Han ringer ikke opp igjen.

2 kommentarer

Jane Doe

28.sep.2009 kl.02:33

Jeg gråter. Det er vakkert og virkelig vondt. Jeg håper det løser seg.

sukkerkyss

28.sep.2009 kl.10:36

Jane Doe; Det håper jeg også!

Skriv en ny kommentar

hits