Ikke hele tiden

Bare la dette gå over. Bare la meg slutte å tenke på ham. For det føles som om det er alt jeg gjør. "Jeg kommer etter deg"sa han. Så, hvor er du? Jeg har gått fra sjokkert, til følelsesløs til hartbroken. Og ikke den der du føler at du dør. Den der du føler at du lever, men uten ham. Og det er mye værre. Når du bare føler for å dø vet du liksom at det bare kan bli bedre. Men nå... Jeg vet ikke hva jeg føler mer. 

Jeg ser meg i speilet, prøver å tenke på at jeg har alt jeg vil ha her. Likevel er øyeblikkene med ham som er kvar som kommer frem. Hundrevis av dem. Og de føles mer ekte enn de minnene jeg skaper nå. 

Jeg avviser ham og avviser ham, så hva sitter jeg her å gråter for? Fordi jeg mistet drømmegutten min og drømmeforholdet mitt og jeg vet at jeg ikke kan få det vi hadde tilbake. Det er jo det jeg vil ha. Det er jo bare det jeg vil ha. 

Så jeg prøver å minne meg selv på slutten av oss. På all usikkerhet, på den vonde følelsen, på at sånn som det vil jeg faktisk IKKE ha det. Det er det ikke verd. Og da føler jeg endelig at det er riktigere nå. Ikke riktig overhode, ingenting stemmer helt uten ham, men riktigere. Likevel bare gråter jeg uten at det hjelper noe særlig heller. Herregud, jeg må ta meg sammen. Jeg hadde nok rett i vinter. Jeg bare rømte fra alt. Ikke det lureste å gjøre kanskje?

Jeg kan aldri bli lykkelig med ham, men jeg vil ikke være uten ham heller. Jeg er ikke dum, jeg forstår at det bare er å ta meg sammen, bare gi slipp. Og hadde jeg lest dette hadde jeg tenkt akkurat det. Ta deg sammen. Men jeg får det ikke til, bare. Ikke hele tiden. 


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits