Ikke alt kan sies høyt

Jeg vet alltid hva som er rett å si. Det er en stor del av jobben min. Jeg blir aldri tatt på sengen, er aldri tom for ord. Men når det kommer til ham som er kvar så er det stikk motsatt. Her kan jeg skrive alt jeg vet er feil å si høyt, men som jeg tenker like fullt.

Jeg sitter nå og hører på sanger som han sang for meg og smiler, ser ham for meg. Ikke de sangene som han sang og så på meg som bare han kunne, men de vi lo av. De vi sang sammen. Innimellom ble jeg stille når han sang, jeg fikk så klump i halsen. Fordi jeg var så lykkelig.

Innimellom når det banker på kontordøren min skulle jeg så gjerne, om bare et lite øyeblikk, ønske at det var ham som sto der. Bak døren. På vei inn til meg. 

Jeg vet hva han gjør denne uken. Og da vi planla det før jul trodde vi at vi skulle gjøre det sammen. Han spurte igjen, men nå sa jeg nei, fordi jeg vet at det er det riktige å si. Nå er han der med henne. Og det er ikke en god følelse. 

Innimellom drømmer jeg om ham og meg, alt er så bra i de drømmene. Det eneste jeg er redd for er å mumle navnet hans i søvne.

Jeg tror, selvom det sikkert ikke virker sånn, at jeg virkelig er over ham. Eller, det tror jeg kanskje aldri jeg kommer til å bli. Men jeg har nå i hvertfall akseptert det. Og jeg overlever.

Innimellom når jeg ser på ham med de grønne øynene skulle jeg så ønske at det var ham som er kvar. Men det blir sjldnere og sjeldnere. Og sommerfuglene kiler i magen når jeg er med ham. 

Han med de grønne øynene er ikke ham som er kvar ,og han kan aldri bli det heller. Og tro det eller ei, men jeg vet det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits