Bare han hadde

Når den første sneen faller i år, faller den på meg alene. Jeg kommer til å gå fra jobben, i sneen, og hjem til min lune leilighet. Uten ham i... uten å kunne ringe ham, fortelle at det snør og høre lattern i stemmen hans over at jeg kan være så entusiastisk over noe jeg hater bare noen dager senere. Han visste alt om meg. Alt. Men nå... nå vet han ingenting lengre. Og det slår meg igjen og igjen at jeg ikke vet noe om ham lengre heller. Jeg vet hva jeg husker, men aner jo ikke om det stemmer lengre. Det er lørdag og jeg aner ikke hva han skal i kveld. Men jeg tenker at han sikkert skal til broren sin og kjærsten til broren. Sånn som vi pleide å gjøre hver lørdag. Drar han dit med henne isteden nå? Sitter hun der, i armkroken hans, og drikker av vinglasset hans? Ler hun mot ham som jeg gjorde? Finner hun smilet i øynene hans som har smeltet meg gang på gang? Det smilet jeg trodde skulle være mitt for alltid...

Jeg får det i allefall ikke bedre av å sitte å tenke sånn. Og det gjør jeg egentlig ikke heller. Ikke som jeg tror i allefall. Men så gjør jeg nok akkurat det likevel... Og jeg tror jeg gjør det nesten hele tiden. At jeg jämnförar alle situasjoner jeg er i nå med lignende situasjoner med ham... Som om hodet mitt lager et separat liv der den såre følelsen over å være uten ham ikke er der. Så må jeg liksom minne meg selv på at det desverre er akkurat sånn det er. Kanskje det er derfor det stikker til så veldig innimellom. For det er sånn det kjennes ut. Som at jeg plutselig kommer på at han og jeg ikke er mer, på at jeg aldri skal hjem til ham mer, på at jeg aldri skal kaste meg inn i armene hans mer... Og da kommer tårene og jeg blunker dem bort og leker tøff helt til den vonde følelsen går over. Så smiler jeg litt ekstra og ingen rundt meg merker noen ting. Men han hadde sett det. Bare han hadde.

Hva hadde han gjort om han så meg nå? Om  han så det såre utrykket i øynene mine? Jeg håper at han hadde dratt meg inntil seg, klemt meg hardt og lenge og sagt at dette ordner seg, det er du og jeg. Sammen om alt. Og alt hadde føltes overkommelig igjen. Men.. Sant det... Sånn er det ikke lengre...

12 kommentarer

Kristina

11.okt.2009 kl.00:42

Du skriver så utrolig vakkert, blir så trist på dine vegne av å lese det du skriver.

Fast leser av din blogg, Kristina :)

emilija

11.okt.2009 kl.00:46

veldig pent skrevet!!

spindelsinn

11.okt.2009 kl.02:13

klem til deg!

hei :)

11.okt.2009 kl.19:04

Får jeg spørre hvor du bor og hvorfor du er så anonym som du er? forstår deg jo, siden du skriver så personlig, men hadde vært kjekt å fått vite litt om deg. du skriver forstatt kjempebra! elsker bloggen din. men vondt å se hvordan du har det. har du noen tips til sånne som meg? vet ikke helt hva jeg vil med typen pga kranlging osv, men jeg klarer ikke å gi slipp. har prøvd mange mange ganger. men ser ikke helt for meg at jeg er med en annen heller..

R

11.okt.2009 kl.20:17

Kan kjenne meg så igjen i det du skriver, har gått 9 måneder i dag... :(:(

ingvildknutsen

12.okt.2009 kl.13:29

elsker bloggen diN! du skriver så.. ekte

Hanne Madeline

12.okt.2009 kl.16:52

får helt frysninger av alt du skriver.. kjenner meg så godt igjen!

Jannicke

12.okt.2009 kl.19:03

Vil egentlig bare si at du er heldig som bor langt borte fra ham.. Å gå rundt med en konstant redsel for å møte på ham er fælt! Stå på :)

Vilde Stokken

14.okt.2009 kl.17:47

For en utrolig nydelig blogg du har! Jeg er helt rørt.

sukkerkyss

15.okt.2009 kl.20:26

Kristina; Tusentakk! Jeg blir helt rørt av at noen gidder å lese alt jeg skriver her. Tusen,tusen,tusentakk!!!

Emilija: Tusentakk skal du ha!

Spindelsinn: En stor og god klem tilbake. Innimellom er det det eneste som gjør verden bedre. En god, lang, trygg klem

Hej :) : Jeg vil holde dette sånn som det er. Dette er min måte å takle mitt helt knuste hjertet på. Her kan jeg få orden på tankene mine, få ut alt som ligger der og trykker hele tiden. Det er det jeg vil ha ut av denne dagboken. Jeg vil finne en vei å komme gjennom dette på.

R: Huff, ja det er ikke til å komme unna.Dette kan spise deg opp å slå deg ned, mange ganger... men det er bare å reise seg, hver gang. Og så en dag så står man på egne ben igjen.

Ingvild: Tusentakk, nok en gang :) Ja, desverre er dette helt ekte.

hanne Madeleine: Tusentakk!

Jannicke; Ja, du har et godt poeng der. lettere å være tøff på avstand :)

Vilde; Tusen,tusentakk! Jeg blir så rørt av alle dere som leser dette og bryr dere ommeg. kan ikke få sagt takk nange nok ganger!

sukkerkyss

15.okt.2009 kl.20:33

hej : Vet du, jeg er kanskje den dårligste i verden å be om råd på dette punktet. Men noe skal jeg gi deg, som jeg virklieg tror på; Når du virkelig ikke orker mer, når du har fått så nok at du ikke gidder mer, da er tiden moden for å gå.

Hilde

23.okt.2009 kl.14:06

så fint du skriver om følelser, tanker!:)
liker forresten at du er såpass anonym, får et eget bilde av tankene, hendelsene du beskriver..

Skriv en ny kommentar

hits