Rømmer bort litt

Jeg tok mot til meg, jeg ringte ham. Hendene mine var iskade og klamme, alt rundt meg var som en grøtet tåke. Jeg hørte hjertet mitt dundre i ørene for så å kjenne alt forsvinne. Hun tok telefonen. HUN! Jeg la på, lynraskt, men ikke fort nok til å ungå å høre stemmen hennes. Den skjærer gjennom alt, så lys, så blid, så.... lykkelig. Det er den værste stemmen i hele verden tror jeg.. fordi den tilhører henne. Hun som er med ham. Mobilen min ringte like etter. Jeg kastet den så hardt i veggen at den delte seg.

Så, hva gjør jeg? Jeg satt der, så på bitene av mobilen som lå strødd utover soverommet. Jeg tror jeg vet akkurat hvordan det kjennes ut. Å bli kastet i veggen så hardt at man knuser. Jeg kan ikke fortsette sånn. Jeg aner ikke hvem jeg er lengre. Når jeg ser meg selv i speilet ser jeg en bunnulykkelig jente som gråter inni seg over noe hun ikke engang kjemper ordentlig for. Hvem i helvettet er det?

Og da, akkurat da, skjønner jeg hvorfor jobben min er den beste jobben i hele verden. Jeg finner frem min andre mobil og etter 5min har jeg både et hotellrom å bo på hos og flybiletter. Jeg gjør det jeg er best på om dagen. Jeg rømmer bort litt.

London tar i mot meg med åpne armer, som alltid. Masse jobb, middager, shopping, turer i parken med kollegaens lille hund. Og endelig lever jeg litt. Her kjenner jeg igjen meg selv. 

Jeg vet ikke om han har ringt opp igjen. Jeg vet ikke hva han tenker om han får beskjed om at abonenten har slått av mobilen eller befinner seg i et området uten dekning.Men jeg vet at jeg ikke hadde klart å ta telefonen. Jeg orker ikke, vil ikke, klarer ikke. For jeg orker ikke høre ham si noe om henne. Jeg samlet alt jeg noen gang har hatt av mot og kastet vekk all stolthet som finnes da jeg tok opp telefonen og ringte ham. For å fortelle ham at alt er feil uten ham. At vi MÅ gjøre noe, snakke sammen, hva som helst. For jeg er helt ødelagt uten ham. Og så tok HUN den. Det orker jeg ikke en gang til... Og hvorfor jeg ikke orker det?

Fordi jeg ikke klarer å slippe tanken på at de to akkurat nå deler noe vi to planla. Jeg vet akkurat hvor de er, de er på samme sted som vi har vært så mange ganger før. Og den tanken klarer jeg ikke rømme fra. Den tanken vil jeg heller ikke, på noen som helst måte, få bekreftet. Selvom jeg egentlig vet det. Så alt for godt også.

2 kommentarer

Irene

24.okt.2009 kl.00:37

Jeg føler sånn med deg.. Når du endelig har syket deg opp så veldig til å ringe han, og så tar HUN tlf... :(

Åååh!

Jannicke

24.okt.2009 kl.10:23

hmm.. nei, uff da. Jeg er hvertfall veldig stolt av at du faktisk tok motet til deg :) Er hvertfall et fremskritt det da ^^

Er kanskje ikke det lureste å rømme bort fra alt, men om det er det du er best til, så er det vel kanskje det beste for deg :)

Skriv en ny kommentar

hits