Jeg må klare meg uten ham

Og London og jobb hjelper faktisk, litt. Jeg tenker i allefall på noe annet enn bare ham. Dagene går og pluselig står jeg på flyplassen og skal hjem igjen. Bagen min er litt tyngre, lommeboken litt tommere. Og jeg... Jeg er helt tom.

På flyet på vei hjem sovner jeg og drømmer om ham og meg. Om høstballet. Vi går der, sammen, men plutselig kommer hun og drar ham med seg. Også begynner det å regne og jeg går alene over broen vi må gå over for å komme til ham og jeg går forbi huset der hun bor og ser at det lyser der inne. Så går jeg hjem til ham, låser meg inn og sover der alene. Jeg skvetter til så høyt at mannen ved siden av meg ser rart på meg, nesten brydd, før han gjemmer seg bak avisen sin igjen. Når skal dette slutte å gjøre vondt tenker jeg, mens jeg stirrer tomt ut i luften ut av vinduet.

Det regner når jeg endelig lander hjemme. Jeg henter baggasjen min, går til bilen, kjører hjem. Inne er det kaldt, jeg setter på varmen, huter litt, før jeg setter over tevannet og tuller meg inn i et pledd. Men jeg orker ikke sitte stille. Alt inni meg raser rundt, og jeg tar fatt på å vaske kjøkkenet. Setter på høy musikk og tven og vasker og vasker til jeg er igjennom badet, stuen, kjøkkenet og soverommet. Jeg skifter sengetøy, setter på en maskin med tøy, tørker støv i vinduskarmen. Jeg bare utsetter det som jeg vet kommer så fort jeg setter meg ned. Så er det ikke mer å gjøre, leiligheten er strøken og jeg synker ned på puffen forran stuebordet. Der bare sitter jeg, med hendene hengende langs siden og tårene bare renner og renner. Jeg savner ham så fælt, det er så tomt uten ham, det er så feil uten ham. Alt er gærent uten ham. Alt, alt, alt.

"Gi deg" skrev han. "Jeg har gitt meg, gi deg du også så vi får dette til å fungere. Jeg er ingenting uten deg".

Jeg klarer ikke gi meg, jeg orker ikke miste ham en gang til. Han gir seg ja, ikke fordi han egenltig vil gi seg på det han må, men fordi han skjønner at for første gang gir ikke jeg meg. Alt tilsier nå at jeg skal ringe ham, gråtkvalt og lykkelig og be ham komme hit. Så skal han dumpe henne, pakke bagen sin og flytte hit. Og det ville blitt omfavnelser og kyss og kjærlighet. Og når vi hadde sittet i sofaen min når den værste gledesrusen hadde gitt seg skulle vi sett på hverandre og sagt; Vi klarte det. Klart det. Vi to sammen klarer alt. Så skulle han sett på meg som bare han kan og jeg skulle smilt og han skulle trukket meg tett inntil seg. Og sånn kunne det sikkert blitt. Faktisk tror jeg at det er akkurat sånn det hadde blitt. Men det er en del jeg unnlater her. Det er den klumpen i magen min som ville vært der, hele tiden, som en murrede, gnagende redsel for at han kun gjør dette for meg og oss. Ikke for ham selv. Og gjør han ikke dette for ham selv også, så kommer han før eller senere til å ville hjem. Og hjem for ham er ikke hjem for meg, og det kan heller aldri bli det. Ikke nå lengre, selvom jeg en stund trodde det.

Hva gjør man når alt man vil ha, ikke er nok for en? Når alt man vil ha ikke kan gjøre en lykkelig?

Da sitter jeg og gråter, alene. Gråter og gråter og leter etter svar som ikke finnes. Ungår sannheten som akkurat nå lyser så grusomt i mot meg. Jeg må klare meg uten ham. Jeg kan ikke bli lykkelig med ham. Selvom det er det eneste jeg vil i hele verden.

2 kommentarer

Jannicke

10.nov.2009 kl.17:35

:(

11.nov.2009 kl.18:07

hei:)

jeg skjønner så uitrolig godt hvordan du har det. Så og si alle jenter i verden har en gang vert gjennom noe lignende. Du kommer over det. En dag. En dag, kan du se tilbake på alt sammen, og, om ikke le, være glad for at det skjedde som det gjorde. Du kan se på det som en erfaring. Allerede nå vet du at du er for god for ham. (selv om det kanskje ikke er en trøst akkurat nå) En dag går livet videre. Minn deg på det hver dag. Hver morgen, og hver kveld.

Skriv en ny kommentar

hits