Enten så går det bra, eller så går det over

Jeg har jobbet mye siden jeg flyttet hit. Jeg har vært den som kommer først og går sist. Den som har alt forbredt, den som alltid har kontroll. Alle her tror at jeg er wonderwoman som aldri blir trett og lei, som alltid smiler og alltid, alltid stiller opp. 

Jeg har aldri vasket så mye som etter at jeg flyttet hit. Aldri har en leilighet jeg har bodd i vært mer plettfri, matchende. Alt, og da mener jeg ALT, har sin faste plass. Fra pastaesker til kleskapet. Jeg har sikkert alltid vært litt ryddefrik, men dette året har jeg virkelig overgått meg selv.

Så, for alle rundt meg har jeg sett ut som frøken perfekt. Inni meg har jeg vart frøken hartbroken. All kontroll, all struktur, alle smil og all energi har bare vært der for å skjule det som var der inne hele tiden. Et fullstendig knust hjertet, helt ute av stand til å ta vare på noe som helst, hverken meg selv, jobb eller leilighet. 

Men hva har jeg gjort? Alt hjertet mitt ikke orket. Jeg orket ikke jobbe med kjærlighetssorgen, så jeg jobbet døgnet rundt på jobben istendenfor. Jeg orket ikke føle på alt som lå der, fullstendig ødelagt inni meg, så jeg bare smilte og smilte og gav alt for at alle rundt meg skulle trives. Jeg orket ikke prøve å rydde opp i hodet mitt, så jeg har vasket og ryddet og støvsugd hjemme. 

Hvorfor jeg har gjort dette? Jeg har, de siste 11 månedene, tvunget meg til å være den jeg var før den grusomme kvelden på kjøkkenet hans. Hver morgen har jeg tvunget meg til å gjøre alt jeg egenltig ikke orker, gjøre alt jeg vanligvis ville gjort. Noe overdrevent kanskje, men det var faktisk den eneste måten jeg klarte å takle dette på. Eller ikke takle det på, alt ettersom. 

Alle tanker, alle følelser, all tvil og fortvilelese har kommet til utrykk her. Den eneste stedet jeg tillot meg å føle noe som helst. Og når jeg hadde grått ut hjertet mitt både en og to ganger, tørket jeg tårene og gikk ut å møtte verden der ute med et smil. 

Det eneste som har holdt meg i gang disse nesten 11 månedene er noe min aller beste venninne alltid sier; Enten så går det bra, eller så går det over. Jeg har brukt veldig mange måneder på å håpe på at det skulle gå bra. "Gå bra" som i at jeg skulle våkne fra dette marerittet og se på ham og tenke for meg selv at den drømmen var det værste i verden. Men hver dag har jeg våknet uten ham og til sannheten om at vi ikke er mer. Men jeg tror virkelig på det hun alltid sier. Jeg har levd litt på det, hele tiden. Og nå begynner det å gå over. Og bli bra. 

Gå over kommer dette til å gjøre, helt sikkert! Men helt bra vet jeg ennå ikke om det blir. Og julen i år... Julen i år kommer til å ha en stol mindre rundt bordet, litt bedre plass i soffaen og et navn mindre på nyttårsinviten. Jeg vet det, jeg vet det. Men vondt gjør det uansett. Vi delte alt. Det høres på kanten til litt sykt ut, men vi gjorde det. Som om den ene alltid viste hva den andre ville. Vi var det paret som alltid kom sammen til en fest og sjanglet oss hjem sammen. Men som nesten ikke var sammen på festene. Bare så på hvernadre nå og da. Og smilte, som bare vi kunne. Det tilsier jo nå da at alt jeg skal igjennom må jeg venne meg til å gjøre uten ham. Og tro det eller ei, men det blir en konstant påminnelse på at vi ikke er oss mer. Det er det som gjør allermest vondt. Det er da det knyter seg i magen og tårene truer med å velte opp i øynene. Alle de gangene jeg tar meg i å søke etter blikket hans. Og ikke ha noe blikk som  møter mitt. 


Én kommentar

Irene

10.des.2009 kl.11:45

Når kommer neste innlegg? Liker å lese det du skriver :)

Skriv en ny kommentar

hits